For 365 dager siden var jeg der selv. Ikledd røde bukser med print av det norske flagg, logoen til Tuborg, og et ukjent antall mannlige kjønnsorganer, stod jeg klar til å møte en verden hinsides det som i norske ordlister kalles folkeskikk. En halv måned i rus.

Bilen var klar. 5000 verdifulle kroner – som jeg i dagens fattige studenttilværelse ville brukt på ferdigpizza og bekjempelse av gule monstre i postkassa – var summen hver av de 9 bilmedlemmene på bilen punget ut med, for å få rulle rundt natterstid og holde nabolaget våkent.

Vår store stolthet holdt i en halv dag. Siden ble det ikke mer rulling. Nabolaget fikk sove i fred. Det at bilen hadde gullspoiler og innvendig panel, samt at de forrige eierne var umåtelig kjekke – hvilket var grunnen til at valget falt på akkurat denne kjerra – var ikke synonymt med at den var kjøredyktig. Overraskende nok.

Ingen bil. Ingen rulling. Mer tid til å gjøre andre meningsløse ting, i den hensikt å få ett eller annet juggel å knyte i en alt for kort luedusk. Drikke. Løpe naken gjennom sentrum. Drikke. Binde en grunnkursing til flaggstanga og gni vedkommende inn med kokosboller. Drikke. Sex i skogen. Drikke.

Ja, vi var håpløse. Men jeg og mine medruss gjorde imidlertid fine ting også. Tidenes revy – et to timer langt horrasement av rektor, lærere og andre offisielle fiender av russen – resulterte i overveldende 120 000 kroner som vi besluttet å gi til sykehuset. Pengene ble øremerket pasientheis, som skal frakte overvektige syke opp i respektive senger.

Vi så på gaven som en investering i egen fremtid. Ufattelige mengder øl, samt junkfood som eneste faste føde gjorde sitt, og den 17 mai veide avgangselevene ved skolen til sammen et halvt tonn mer enn ved skolestart. En pasientheis var en naturlig ting å gi. Om ikke lenge ligger vi der selv.

Målet for ethvert russekull er å overgå det fra året før. Med tanke på ting vi gjorde, mange så graverende at de ikke egner seg på trykk, ser jeg derfor med skepsis og gru på årets mai. Og mange med meg. – Hvor skal dette ende?, tenker folk. Jeg kan ikke svare…

De er ute igjen. I 17 dager til ende skal de plage oss. Russen.

Klokka var alt for tidlig på morgenen, da jeg svelget den siste lunkne kaffeskvetten fra Narvesen, og plasserte rompa på en pinnestol, klar for dagens språkøkt. Språklæreren vår, den trøtte typen Dag, kom som vanlig ti minutter for sent, og slengte en stor bunke ark på bordet. ”Eksamensøving”, tenkte vi, og sank om mulig lengre ned på stolene våre.

To minutter senere lå en liten del av arkbunken foran meg på bordet. Resten var fordelt på de øvrige oppmøtte. ”To trøtte typer – Julespesial”, leste jeg øverst. ”Manus”. Lattermildt tenkte jeg på Odd og Geir, de småkriminelle blandingsmisbrukerne i Christopher Nielsens samfunnssatiriske tegneserie, som senere har blitt  animert på film.

Forbauselsen var stor, da navnet på manusforfatteren traff hornhinnene mine. Språklæreren vår! Den ellers så trauste gramatikkelskeren har fylt 14 sider med speed, tjall, nasking og hælvete, i julespesialen om Odd og Geir. 14 bra sider, konkluderte vi med, så fort vi han hadde vist oss resultatet på film.  

Det skulle ikke stoppe der. Med seg i veska hadde Dag også med seg ”Slipp Jimmy Fri” – et annet av Nielsens mesterverk animert på film. Det er ikke manuset som her er vår kjære språklærer sitt, men stemmen til en av de geniale figurene; Tarjei, den trønderske jegeren.

To overraskelser på en dag. Visst er han ingen trøtt type, denne språklæreren vår..

Det åpne vinduet avslører lyden av piskende regndråper mot våt bakke. På radioen synger Peter Jöback om “Stockholm i natt”, og inderlig skulle jeg ønske at jeg var der. Det er jeg ikke. Jeg er her. Jeg, og en intens hodepine. Nattens bidrag til 1.mai-feiringen har satt sine spor, og senga er det beste stedet og være. Kjedelig, ja, men godt. Det er imidlertid da jeg får idéen. Endelig skal det skje. Fra nå av skal jeg jevnlig dele subjektive, og til dels svært uinteressante, tanker med omverdenen. Jeg skal bli en blogger. Vent….jeg er en blogger!